Ting man lurer på

Hvorfor føles det å være gravid så innmari privat, når det om et par måneder kommer til å være helt umulig å skjule likevel?

Vi har fortalt om graviditeten til fire personer. Svigerinnen fikk vite om det på telefon, hun bor langt unna og har lovet å ikke fortelle det til noen. I tillegg var vi på helgetur med innlagt pubkveld med tre nære venner, og da ble det vanskelig å ikke si noe. Men jeg merker at når de nevner det nå etterpå, så er jeg liksom ikke helt klar for å prate om det. Selv ikke med min aller beste venn, forloveren, som selv skal bli pappa til vinteren, synes jeg det er helt greit å prate om. Det er veldig ukarakteristisk og kjennes veldig rart, jeg som alltid er så åpen om det meste. Nå har jeg ikke noe lyst til å snakke om det, men hvorfor det, egentlig?

De beste venninnene

… er de som ser etter helt andre typer menn enn en selv. Ingen fare for at man begynner å krangle over en mann. Dette er en samtale fra den gangen venninnen og jeg begge var nokså nysingle og tok en tur ut:

Venninnen: Åh, se på han, herregud han er kjekk!

Heksa: Hvem – hvor?

Venninnen: Han høye, tynne med skinnjakken og de trange jeansene. D er borte, ser du?

Heksa: Skinnjakken?… eh, han høye, pinglete med litt sånn heroinknekk i knærne, mener du?

Heldigvis er venninnen enig med meg, og ler godt av at jeg tydeligvis ser narkomane der hun ser en potensiell partner. Nevnte jeg forresten at de beste venninnene er de som tilgir utilsiktede fornærmelser?

 

 

 

Det skulle bare jo mangle!

Her forleden spurte noen venner om vi skulle finne på noe. Forslag om middag i helgen dukket fort opp, og jeg tenkte umiddelbart at det helt sikkert var min tur å invitere. Men når man bor sammen med noen andre, så er det greit å dobbeltsjekke at ikke andre har planer som kolliderer med nevnte middag. Gemalen hadde ingen andre planer, og syntes middag var en så god idé at han fant fram kokebøkene med en gang, for å finne ut hva vi kunne lage.

Når sånne ting skjer, blir jeg så urimelig glad. Tenk at han jeg er gift med blir entusiastisk over ideen om å invitere mine venner på besøk! Selv er jeg jo grunnleggende overbevist om at mine venner er fantastiske folk som er morsomme å være sammen med, men jeg har opplevd å ha kjærester som egentlig helst ikke vil være så mye sammen med mine venner. Begrunnelsene kunne være så mye rart, men det kokte gjerne ned til at de var nettopp det – mine venner.

Jeg har alltid tenkt at det er min forbannede plikt som kjæreste, samboer og nå ektefelle å bli kjent med min bedre halvdels venner. Det er til og med min plikt å gjøre alt jeg kan for å like dem. Ikke at de trenger å bli mine nye favoritter, men man må da i alle fall gjøre det man kan for å komme overens. Og det innebærer å gå på besøk, ta imot dem og kanskje gå på fest eller middager eller andre sosiale ting, og å vise en slags entusiasme for det. Det skulle bare mangle. De er viktige for ham, da er de viktige for meg.

Derfor denne euforiske gleden over at Gemalen faktisk ser ut til å like vennene mine. Er vi riktig flinke, klarer vi kanskje å føle at både mine og hans venner etter hvert blir våre venner.

Hvorfor må man drites ut?

Jeg har ikke hatt utdrikningslag, og jeg aner ikke hva som venter meg.

Jeg tror og håper at jeg har fornuftige, voksne venner som vil meg vel. Som vil at jeg skal få en kjekk og kanskje til og med minnerik kveld. At de ikke har tenkt å kle meg i bikini på byens største torg, tvinge meg til å kjøpe kondomer ved bare å mime eller få meg til å selge klemmer eller kyss for fem kroner.

Hver helg ser jeg nemlig utdrikningslag i byen. Fulle jente- eller guttegjenger som raver rundt med ghettoblaster, matchende t-skjorter med navnet til den som drikkes ut og festlige kostymer på den kommende brud eller brudgom. Det ser ut som de koser seg verre, og det håper jeg jo at de gjør! Jeg håper at de aller helst ville drikke hele dagen og danse hele natten, og at de ikke synes det er pinlig eller fælt eller over streken. Og jeg håper at de som arrangerer festlighetene kjenner hovedpersonen godt nok til at det ikke er helt bom.

Det virker som om det ikke er et «ordentlig» utdrikningslag uten at man er 1) bøtte hakke dritings og 2) drites skikkelig ut minst en gang i løpet av dagen. Hvorfor er det sånn? Når gikk vi fra den hyggelige kvelden sammen med folk man er glad i, til en hel dag med tent og fjas? Har det vært sånn hele tiden? Og når ble det så store opplegg at mange føler det er for dyrt å være med å feire en god venn eller venninne?

Jeg har forstått at tradisjonen oppsto som en siste kveld med venner eller venninner før man skulle starte familielivet, og det kan jeg til en viss grad forstå. I mange kulturer har man nettopp det, en samling for kvinnene for eksempel, kvelden før vielsen, kanskje med hennamaling, dansing og hyggelig samtale, der man bygger opp forventningene sammen. Gemalen og jeg skal også ha en samling kvelden før, der gjestene kan bli litt kjent, og der vi håper å få pratet med alle sammen. Og utdrikningslaget har litt samme funksjon -vi har begge venner fra ulike steder og ulike miljø, og det er kjempeviktig at alle får møttes og blitt kjent. Og jeg innser at en dag med aktiviteter gjør det lettere å bli kjent med de man ikke kjenner fra før (selv om jeg fortsatt synes den ekstremt strenge kjønnsdelingen er bisarr, da blir man jo bare kjent med halvparten av gjestene). Og kanskje også utdritingen har en funksjon. For hva bringer folk sammen mer enn å ha en felles front? Da jeg ble kjent med Svigerinnen, var det felles småerting av Gemalen som fungerte best for å bryte isen.

Så kanskje man bare må tåle det hvis vennene har funnet ut at man skal drites ut. Kanskje man bare må tenke at dersom venner fra ulike verdener finner sammen i felles, om enn barnslig glede over å se meg rødme, så kanskje (veldig kanskje) kan det være verdt det?

MÅ man ha kostyme og dyre aktiviteter for at det skal bli et vellykket utdrikningslag? Foto: http://www.colourbox.com