Her forleden spurte noen venner om vi skulle finne på noe. Forslag om middag i helgen dukket fort opp, og jeg tenkte umiddelbart at det helt sikkert var min tur å invitere. Men når man bor sammen med noen andre, så er det greit å dobbeltsjekke at ikke andre har planer som kolliderer med nevnte middag. Gemalen hadde ingen andre planer, og syntes middag var en så god idé at han fant fram kokebøkene med en gang, for å finne ut hva vi kunne lage.
Når sånne ting skjer, blir jeg så urimelig glad. Tenk at han jeg er gift med blir entusiastisk over ideen om å invitere mine venner på besøk! Selv er jeg jo grunnleggende overbevist om at mine venner er fantastiske folk som er morsomme å være sammen med, men jeg har opplevd å ha kjærester som egentlig helst ikke vil være så mye sammen med mine venner. Begrunnelsene kunne være så mye rart, men det kokte gjerne ned til at de var nettopp det – mine venner.
Jeg har alltid tenkt at det er min forbannede plikt som kjæreste, samboer og nå ektefelle å bli kjent med min bedre halvdels venner. Det er til og med min plikt å gjøre alt jeg kan for å like dem. Ikke at de trenger å bli mine nye favoritter, men man må da i alle fall gjøre det man kan for å komme overens. Og det innebærer å gå på besøk, ta imot dem og kanskje gå på fest eller middager eller andre sosiale ting, og å vise en slags entusiasme for det. Det skulle bare mangle. De er viktige for ham, da er de viktige for meg.
Derfor denne euforiske gleden over at Gemalen faktisk ser ut til å like vennene mine. Er vi riktig flinke, klarer vi kanskje å føle at både mine og hans venner etter hvert blir våre venner.
Bryllupsheksa 